I forrige artikkel publisert av oss i TP advokatfirma, skrev min kollega, advokat Andreas Westlye, om at bønder i Norge er en særskilt ulykkesutsatt gruppe og om viktigheten av at bonden sikrer seg og sine i tilfelle ulykken er ute.

I denne artikkelen vil vi rette søkelyset på hvilke rettigheter du har som samboer eller ektefelle til en gårdbruker. Både i tilfelle samlivsbrudd, men også hvis bonden faller fra – som for eksempel etter en yrkesulykke.

Samboere har i utgangspunktet få eller ingen rettigheter etter loven dersom samlivet tar slutt eller samboeren dør. Ektefeller står sterkere, men det er enkelte aspekter knyttet til blant annet odelsloven, som gjør at bonden, eller dennes familie, har noen rettigheter som trumfer rettighetene til den som har giftet seg inn på gården.

Når det gjelder samboere er vårt klare råd, uavhengig av om man er samboer med en bonde eller ikke, at det inngås en skriftlig samboeravtale som regulerer hvem som skal ha med seg hvilke verdier ut av samlivet dersom det tar slutt. Videre bør det også opprettes et testament som sikrer at samboeren som ikke eier gården og ikke har odelsrett, får arve nok midler til at den klarer å reetablere seg etter at bonden har falt i fra. Dette er spesielt viktig hvis samboerne ikke har felles barn. De har nemlig ikke arverett etter hverandre i henhold til arveloven. Samboere har heller ikke automatisk rett til å sitte i uskiftet bo etter hverandre. Å sitte i uskifte innebærer at man kan slippe å ta arveoppgjøret etter samboeren sin, men vente til senere – eller la være helt til lengstlevende går bort. Slik rett til å «drøye» arveoppgjøret har bare samboere med felles barn, og da bare til felles bolig, bil og fritidsbolig. Dersom bonden ønsker at samboeren skal få sitte i uskifte med hele gårdsbruket må dette skrives i et testament.

I motsetning til samboere har ektefeller, med og uten felles barn, rett på arv etter hverandre. Dette følger direkte av arveloven og innebærer at man som ektefelle har krav på en fjerdedel av alt ektefellen etterlater seg. Ønsker man at ektefellen skal arve mer enn dette må det nedfelles i et testament. Ektefeller har etter loven også rett til å sitte i uskiftet bo etter hverandre, bortsett fra når ektefellene har særkullsbarn som ikke samtykker til at arveoppgjøret usettes. Og til forskjell fra samboere gjelder uskifteretten hele formuen og alle eiendelene til den avdøde ektefellen, inkludert hele gårdsbruket.

Den som er samboer eller ektefelle med en bonde må akseptere at det er bonden som skal sitte igjen med gården ved et eventuelt samlivsbrudd. For samboere følger dette av at det er den som eier eiendommen som skal ha denne med seg ut av samlivet ved brudd. For ektefeller følger dette direkte av ekteskapsloven § 66 som sier at en ektefelle alltid vil kunne kreve å beholde eiendom som han eller hun kunne løst på odel.

Odelsloven ligger også som et parallelt regelverk ved siden av arveloven i tilfelle dødsfall. Den gjenlevende samboeren eller ektefellen etter den avdøde bonden må være forberedt på at det kan komme krav om odelsløsning. Det vil si at noen, gjerne en nær slektning av avdøde, krever å bli eier av gården. Hvis ektefellene eller samboerne har felles barn kan imidlertid ikke barna kreve odelsløsning før den gjenlevende ektefellen/samboeren har nådd pensjonsalder og barnet har fylt 18 år. Hvis den avdøde bonden hadde særkullsbarn kan dette barnet kreve odelsløsning fra gjenlevende samboer eller ektefelle så snart barnet er 18 år. Da er det altså ikke lenger krav om at stefar eller stemor har nådd pensjonsalder. Også andre odelsberettigede enn avdødes barn kan kreve odelsløsning av gården, men kun dersom den avdøde bonden hadde eid gården og samtidig vært gift med gjenlevende samboeren eller ektefellen i kortere tid enn fem år. Også i disse tilfellene er ikke den gjenlevende lenger vernet mot odelsløsning så snart han eller hun går av med pensjon.

Som en trøst er det i odelsloven gitt en rett til gratis husrom til den ektefellen eller samboeren som blir tvunget til å gi fra seg eiendommen til en odelsberettiget, altså en kårrettighet. Det forutsetter imidlertid at gården er tilrettelagt for det, som for eksempel at det er mer enn ett hus på gården.

Når odelsreglene ligger og lurer i bakgrunnen er det enda viktigere enn ellers at ektefellene eller samboerne sikrer hverandre i avtaler, ektepakter og testamenter. Odelsloven kommen man ikke utenom, men med god juridisk planlegging kan man gjøre grep for å sikre at ektefellen eller samboeren ikke står på bar bakke ved et eventuelt brudd eller ved dødsfall.

Har du spørsmål til dette innlegget eller går du og samboeren/ektefellen og lurer på om dere burde opprette et testament?

Ta kontakt med oss for en uforpliktende prat!